Elsket <3

Heii!

Nå sitter jeg her å hører på verdens vakreste kjærlighetsbrev; Fathers Loveletter :)

http://www.youtube.com/watch?v=8l9icEElo_4

Jeg har vel egentlig alltid visst at jeg er verdifull og dypt elsket, men dette brevet får meg virkelig til å forstå det! Jeg er ikke født ved en feiltagelse, og det er en grunn til at jeg er satt her på jorden! Selv om jeg ikke ser det selv enda, men en vakker dag vil jeg forstå!

Jeg har lyst å fortelle alle dere lesere en av de tusen grunnene til at jeg er kristen og hvorfor jeg virkelig tror på dette, og det er noe som skjedde med meg for over to år siden..

..da jeg bli født med keisersnitt kom jeg 3-4 uker for tidlig ut; jeg var syk! INGEN vet eller visste hvor lenge lengre jeg kunne vært inni magen til mamma, en time, ett døgn, en uke.. Ingen vet sikkert - alle vet bare at det er et under at jeg lever! Det hadde seg slik at mamma følte seg ikke helt bra, litt uggen og gikk derfor til legen! Jeg vet ikke (husker ikke) helt hva som skjedde der, mer enn at de fant ut at jeg måtte ut, og det fort! Så de fikk meg ut med keiser snitt! Jeg var ei lita, men ellers frisk jente - trodde de.. :)

Etter en stund, jeg vet ikke hvor lenge, begynte bestevenninna til mamma å legge merke til at jeg var litt rar; eller at jeg bare lekte med venste handa mi, at jeg gjorde alt med venstre siden min og at jeg nesten ikke rørte høyre siden min! Så mamma og pappa tok meg til fyoterapaut, og der ble mamman og de nesten bare ledd av! Tre ganger var de der før de gikk til en annen lege; da fant den legen ut at jeg hadde svulst på hjernen.. DADADADAMMM!! Dette var ikke akkurat en god nyhet! For det første visste de svæært lite ang. den svulten på den tiden og de hadde ikke fått utforsket den enda.. Eneste mamma og de visste var at tanten min hadde svulst og kom til å dø om ikke alt for lenge! Men etterhvert fant de ut at svulsten var dø og hadde gjort "ferdig" sin skade.. Så da ble den en liten diskusjon om jeg skulle operere den vekk.. Men det ble nå ikke slik! De hadde også funne ut at jeg hadde lammelse i hele høyre siden min og at jeg kom til å slite med matte (tall) og språk.. Jeg har altså Cerebral Parese. PGA dette gav helsesøster elns en rullerstol til pappa og sa at jeg ikke kom til å kunne gå! Men min staae pappa ville ikke det, han trodde jeg skulle klare det og sa at han heller ville bære meg enn å ha rullestol! Og slik ble det! Jeg satt veldig mye på skuldrene til pappa, og jeg var ganske stor når jeg fremdeles satt i barnevogn; men lærte å gå gjorde jeg :D Slet ut 22 par SKO i sløpet av ett år, men jeg kunne gå!! Husker fremdeles første gang jeg gikk en heel tur hel alene! :D

Nå tenker sikkert dere som ikke kjenner meg eller ikke har hørt denne historen før at da hadde jeg jo ikke noen problemer; men der tar dere egentlig ganske feil! Siden jeg hadde lammelse i hele høyresiden min (NEI IKKE LAM) så er hele høyre siden min mindre og svakere enn den venstre. Itillegg var høyre foten min 2-4 ca kortere enn den andre + en sko størelse mindre. Konklusjon; skeiv rygg, det vil si utrolig slitsomt og vondt!!!

Da jeg gikk på barneskolen brukte jeg spesial- og oppbygdesko + jeg hadde en veldig rar stol som jeg brute på skolen! Men når jeg skulle begynne på ungdomskolen ville jeg ikke at hele verden skulle vite at jeg var anderledes, så jeg slapp å byggeopp skoene og jeg brukte stolen hjemme! Dette var kanskje ikke så veldig lurt; for NÅ begynte jeg virkelig å kjenne at jeg hadde vondt i ryggen.. Og jeg halta en del, så jeg har alltid får spørsmålet om jeg hadde vondt i foten eller om jeg hadde skadet den.. Slitsomt! Dessuten begynte vi å snakke om å kanskje operere inn en bit slik at jeg ikke hadde skreiv rygg! Men en kompiss av broren min hadder gjort det, og hadde ikke gått så bra! Så jeg hadde ikke så veldig lyst til det heller..

Men siden jeg er oppvokst i en kristen familie, har jeg alltid trodd at en dag skal jeg bli frisk; og har fått ganske mange tegn for det! Men jeg trodde alltid det skulle skje på StageDive (sommer og påske lei som jeg har vært på hvert år siden jeg var 12 eller 13), så skuffelsen var der hver gang jeg reise hjem uten at det hadde skjedd noe..

MEN SÅÅ!!! April 2007 reiste jeg sammen med en gjeng ungdommer på konfirmasjonsleir til London! (DET VAR KONGE!!!) Det vi var i ca en uke! Siste morgenen (onsdag morgen, vi reste hjem igjen torsdag morgen) vi var det, hadde vi et litt anderledes morgenmøte! Vi hadde slik bønnevandring; du kunne tenne lys for noen du var glad i, du kunne skrive lapp for noe med deg deg, og du kunne gå til forbønn! Og jeg gjorde alle tre tingene.. På lappen skrev jeg bare "You know" (Var jo i England,, måtte jo skrive på engelsk:D) for Han vet jo, så jeg gadd ikke å skrive alt sammen igjen! Etter møte begynte ei av venninnene mine som var med på turen å grine, og hun fortalte senere en histore som jeg trodde bare skjedde på film! Hu var så usikker, hun kunne ikke forstå at det kunne finnes en god Gud etter alt det (jeg forstår tanke gangen hennes!!), hun trengte liksom ett bevis! Mens vi sto å snakket på soverommet vårt, sier jeg midt i en setning "Eg har begge helane i bakken på ein gång!!" litt sånn sjelven! Og det har jeg ikke kunnet før.. Og hun venninna visste det med CP'n og det, så hu ba meg og å gå; og hun SÅ at jeg gikk benere enn før!! FOTEN MIN VOKSTE UT!! Resten av den dagen fløy jeg! Tror det er det beste som har skjedd meg..

..men nei, min lille histore slutter ikke der! Dagen etter når jeg kom hjem måtte jo selvfølgelig jeg og mamma måle for å skjekke om det stemte; OG DET GJORDE DET!! :D Men sånn før jeg forteller videre, første jeg gjorde når jeg oppdaget at foten min hadde vokst ut var å ringe mamma! Mamma var på storsentere hjemme for å hande inn til helgen! Hun ble så glad at hun begynte å grine; midt på sentere! Men det som er så vittig var at hun ringte pappa og bare grein, og det pappa fikk med deg var at hun gein, Miriam og London! Så pappa fikk jo heller litt panikk :p Også når mamma kom hjem etter handeluren, var det eneste hun hadde kjøpt 20 flaster brus! Haha!! Jaja, men nå skal jeg forsette; når jeg reiste meg igjen lente jeg meg til veggen, også så jeg ned på trærne mine, og vet dere hva; de var like langt ute! Jeg bruker nå samme sko størelser :D Er ikke det bare helt vanvittig kult!?

Jeg har noen hoved poeng jeg vil få frem i denne historen, og det er ;

* Dette skjedde på ett hotellrom med SKITTEN sengetøy, altså det var ingen spesiell plass eller en spesiell person som la handene sine på meg! Den kan KUN være Han!

* Jeg skrev bare "YOU KNOW" på den lappen, jeg trengte ikke å skrive mer, for Han vet! ALT!! Om du vil eller ei!

* Han vet best når det passet, jeg ventent kanskje i 15 år, men at det skjedde der var helt perfekt tid! Venninna mi fikk tegne sitt og usikre konfirmanter ble kristne!

* INGENTING er for stor eller for lite og ubetydlig for Han! Samme dag som jeg ble helbredet, hadde en av konfirmantene hodepine og ba - og det forsvant! HALLELUJA <3


Ja, det var min histore! GUD ER GOD!!

Men alle dere, husk helt seriøst at dere er ELSKET! Dere er perfekte skapt alle sammen <3

God natt og sov godt folkens <3